Jenny skrev min betraktning på mannfolk som tilsynelatende kan det meste og som snakker høyt om det på kaffen på idrettsheimen dagene før start (de fleste er nok med som handlere, fokus til de som skal kjøre er helt sikkert et helt annet). Det er ikke sånn at de psyker meg ut på en sånn måte at jeg følger meg lita og uten kunnskap. Derimot har jeg vanskelig for å forholde meg til at dette med hundekjøring skal være en sånn machoaktivitet. Resultatet er at jeg vil starte på løpet så fort som mulig, for å slippe alt machosnakk. Aldri så galt at det ikke er godt for noe!
Røros til Tufsingdalen
Alt er pakka og klart, mine ellers høylytte hunder er sjokkerte og stille når det er så mange andre hunder som bråker. Starta ca midt i gruppa og rekker å få med meg de første startende fra tribunen ved startseilet. Nervøs? Følte meg rolig i alle fall. Visste at jeg ville bli forbikjørt av mange på tur til Tufsingdalen. Tror jeg tok inn bare ett spann selv, og det var nok grønnladshunder tror jeg. Hundene jager ikke andre spann og jeg kjørte i rolig tempo hele veien. På det ellers så vindfulle sjekkpunkt Tufsingdalen, var det nesten ikke vind og hundene hvilte godt. Kjøreren også!
Tufsingdalen til Femundsvika
Kjører nok løp som om det er tur, tempo er fortsatt rolig. Jeg er litt opptatt av at alle hunder skal få gå seg varm i ett rolig tempo, og det holder vi til alle hunder er i siget. Ikke noe vind over fjellet og resten av turen ned er stor sett over islagte vann. Blir tatt igjen av minst ett spann på den første delen av etappen, men vel ned på isene tar jeg igjen noen spann selv. I vinter har vi trent litt på forbikjøring i den delen av treningssporet som er oppkjørt av tråkkemaskin, dvs forbikjørings lek med små spann uten at det andre spannet har bremsa ned. De likte det godt på trening, og det funka bra under hele løpet.
Under tidlig planlegging hadde jeg tenkt å stå 2 timer på Femundsvika, men jeg la om planene før løpet. Trenger vel egentlig ikke en kjøreplan for kjøring på mitt nivå, det er mer for at jeg skal slippe å spekulere på det når jeg står der. Da får også handlere en plan som er tenkt ut i en mer rasjonell sinnsstemning enn etter ei natt på sporet.
Femundsvika til Søvollen
Jeg hadde ikke kjørt denne delen av løypa før, men har hørt mye snakk om drøye stigninger opp mot fjellet og neste sjekkpunkt. Mye kjøring på ubrøyta skogsbilvei, og jevn stigning oppover mot fjellet. Venter på å se en vegg reise seg foran meg, men den berykta stigninga kommer liksom aldri. Trodde den skulle være på fjellet, men når jeg venta at den skulle komme var vi vel allerede ferdig med det meste av stigning. Tror ellers at bakker på løp fikk en ny dimensjon etter Amundsen forrige vinter (trodde jeg skulle komme til himmelen flere ganger under det løpet, når jeg så stikkene forsvinne opp i skydekket). For meg var den tyngste delen av etappen dem som sikker ellers er lettest, sleden trakk så mye til den ene siden. Jeg sto og hang på høyresiden av sleden for å holde den ca i sporet. Dette ble nok veldig tungt for den hunden som gikk bakerst på venstre side, Limbus. Han ble stiv under det partiet.
8 timers hvile på Søvollen. Hundene er veldig rolige på sjekkpunkt, lå ved siden av ett unghundspann og syns nesten mine egne var vel avslappa. Fikk en veterinær til å kjenne på Limbus, var vel aller mest ”fisking” etter en bekreftelse på at han burde få kjøre bil resten av turen. Skulle vært litt smart selv her, jeg kjenner jo hunden ganske godt. Limbus jobber veldig hardt og når han først er stiv eller har små problemer er det ikke noe han går av seg. Men tok han med ut. Til neste løp må jeg vel ha lært meg når hunder skal med videre og når de skal i bilen..
Søvollen til Tynset
Nok en etappe jeg ikke vet noe om. Og jeg var litt trøtt og det var natt, er ikke sikker på om jeg vet så mye om den etter å ha kjørt den..i alle fall ikke den delen som gikk på fjellet. Limbus går fint så lenge vi er i gang, men jeg bruker litt tid på å få han i gang etter snacke stopp. Vil at han skal ta det litt med ro, men han er ærligheten selv og trekker hard. Det går greit så lenge det ikke er nedoverbakker, men da jeg må stå å bremse ganske mye for å holde ned farten nedover bestemmer jeg meg for å legge han i sleden. Det virker som han syns at det er en ok løsning, men den gang ei. Han er ikke sliten (30 kg muskler) og jeg klarer ikke å holde han ned i sleden. Turen ned til Tynset preges heretter av bremsing, samtidlig som jeg må være veldig rolig på sleden og ikke si noe til noen av hundene. Limbus er intens og responderer voldsomt på den minste bevegelse og ikke minst om jeg snakker til han eller noen av de andre hundene.
Stopper på Tynset for å gi Limbus til Jenny, og pakker ned fór og snacking til neste sjekkpunkt. Hundene har nå gått en etappe på ca 8 mil og totalt ca 30 mil, men går lett ut fra Tynset uten å henge seg opp i halm og muligheten for en hvil. Tror nesten jeg var mest tiltrukket av halm og hvile.
Tynset til Tolga
På denne etappen kjenner vi oss hjemme. Dårlige spor og kjøring på dyrkamark. Vi kjører rett gjennom beite til en flokk med kjøttfe (eller det var mest NRF blandinger, men skal ikke henge meg opp i rasebeskrivelser på storfe). 3 mil kan være langt, men denne turen gikk kjempe greit. Så var det heller ikke 3 mil som løypebeskrivelsen sier, men knappe 2 mil. Det er folk rundt sporet og jeg får både Bamsemums og oppmuntrende meldinger om at det er ikke er langt igjen til Tolga.
Jeg klarer ikke helt å vurdere det selv, men får kommentarer på at hundene ser bra ut ved innkomsten. Det ser ut akkurat sånn som de har gjort resten av løpet. 6 timers obligatorisk hvile her. Mamba er litt øm i muskulaturen rundt ei skulder og får komme i bilen. Hun (100% innehund) hadde ikke vært utendørs så lenga siden Amundsen forrige vinter og ble veldig glad for å se bilen!
Tolga til Røros
Kjører ut fra Tolga kl 19.03. Flua blir nok glad over at det er mange folk som ser på, og snakker litt med publikum mens vi står å venter på å få kjøre. Jeg er enig i at hunder godt kan være stille når de står i lina, men det er ingenting som er bedre enn hunder som rykker og bråker litt før utkjøring på siste etappe! Det er oppoverbakker de første km av etappen, jeg er fortsatt redd for at hundene skal bli slitne og sparker og løper alle bakker. På toppen av de første stigningene må jeg ha 3 innpust av astmamedisin før jeg får mer effekt enn en søt smak av Ventolin i munnen. Hundene går bra og etter 2-3 begynner jeg å ta inn spann. Dette gjør meg selvfølgelig nervøs, igjen. Kjører jeg for fort? Holder de etappen ut? Det kan ikke være mange kjørere som er mer redd for god fart enn meg! Alle passeringer går fint, og vi drar raskt ifra de fleste vi passerer. Snakka med Jenny tidligere på etappen og hun sa at de hadde satt klokka på 05.00. Jeg hadde beregna å være inne rundt kl 03. Men tenker at det er vel ikke noe å snakke høyt om i tilfelle det ikke skulle gå så godt. I Grådalen og inn til mål kjører sammen med ett spann fra Frankmotunet. Da er det 3 hunder fra samme kull i følget. Jeg kjører med Karla og Davai, i det andre spannet går paringsvalpen som heter Togo. Når jeg kommer ned på Rambergsjøen klarer jeg ikke å holde meg lenger, ringer Jenny å sier at jeg nok er inne om ikke så alt for lenge. Da var vel klokka rundt 3 og de hadde tenkt å sove i to timer til! Arti! Spannet har fantastisk fin fart over Rambergsjøen og Mølmannsdalen, trodde aldri jeg skulle få kjøre denne siste delen av ett løp i så godt tempo. Passerer til og med to spann i frikjøringsdelen av siste etappe.
Når jeg står med spannet under målseilet er det helt rart at løpet er ferdig. Hundene får turens siste snacking, og legges seg i kassene sine i hundehengeren.
Var redd for, men innstilt på, at jeg kanskje måtte se hundene slitne. Det slapp jeg denne gangen, det var en glad gjeng som kom til Røros! Jeg er sikker litt vel defensiv, men akkurat det betyr mye mer enn hvilken plassering vi ender på. De er glade turhunder resten av året og jeg vil at de skal være det under løp også!
